My grandmother was a minuscule old woman, forever covering her hair with a white head-scarf, the tips of which she always tucked in her grey apron over her black, long dress. She was shrinking. Or we were growing fast. Her somewhat round face was like dough-bread, full of oval lines that gave the impression she was constantly smiling. She smelled like bread too. She had a slow way of walking, almost duck-like, keeping her head straight up, her eyes always exploring the ground she was walking on. But usually, she would sit on the divan outside of the house when the weather was warm and watch us kids play in the front yard. She would cross her legs in a yoga-like position with an amazing ease, and rosary in her hands, would start talking to herself or to the many people that were dead by now, including her husband. Only when the game we were playing would call her attention, she would yell out our names for us to stop it. That is if she remembered our names. She’d start yelling the name of her husband, my grandfather, then the names of all her sons, starting from the oldest, then if she got lucky she’d get our names right. We knew this. We’d keep playing our game, which consisted mainly in who could hang longer from the highest persimmon tree branch, our amusement doubled by this sudden entertainment. Beqirooooooo! Ganiooooo! Meroooooo! Feridoooooo! Pllumoooo! Pause… Saimiroooo! Blerimooooo! Finally…! Her voice would be weak with exhaustion by the time she got us to stop, and we would run up to her and cover her with kisses in her dough cheeks. She’d smile for real then and would put her dry, bony hands on top of our sweaty heads, caressing the unruly hair with great patience.

11 Korrik 2008 më 1:54 am
Gjyshja ime eshte e ndryshme nga e jotja, por ajo kishte nje shoqe te saj, afer shtepise ku banonte dhe ku ne, nipat e mbesat, shkonim te dielave apo gjate pushimeve verore, qe ishte njesoj si gjyshja jote. Quhej Dile. Si femije vrapoja bashke me femijet e tjere te lagjes nga shtepia e gjyshes tek ajo e Diles, dhe mbrapsht. Dilja kishte nje qen dhe ne femijet e provokonim dhe pastaj ktheheshim me vrap andej nga kihsim ardhur me qenin qe na ndiqte duke lehur me te madhe. Ime gjyshe dilte tek rruga dhe e largonte qenin me suverenitet dhe me merrte ne krahe per te me qetesuar friken.
Ne vere, gjyshja dhe Dilja, nxirrnin jorganet ne bace, i shqepnin, rrifnin pambukun apo leshin e mbushjes, i linin ne diell te perveloheshin e ajroseshin. Ime gjyshe ishte nje mjeshtre ne qepjen e jorganeve te atllasit, Dilja e ndihmonte qe t’i mbaronte shpejt. Eh, cfare koherash. Edhe emrat e femijeve qe therret gjashja jote me jane kaq te njohur.
Edhe gjyshja ime eshte tretur, dhe tretet cdo vit. Duket si nje relike e nje kohe tjeter, aq te vjeter e ka bere procesi i tretjes. Por ka nje memorie fenomenale dhe mban mend jo vetem emrat e dy burrave me te cilet ndau jeten, te te gjithe femijeve qe ka pasur me ta, te niperve dhe mbesave; por edhe te sterniperve dhe stermbesave.
Sa me ka marre malli, dhe sa ma ndeze mallin me kete pjese. Faleminderit.
11 Korrik 2008 më 10:15 am
Losttext,
dhe pse sapo e kam pare gjyshen, po me vjen te shkoj t´i marr ere prape…
eshte pjese e ndonje gjeje me te gjate? shpresoj qe po.
pershendetje nga M-dheu!
p.s. pershendes dhe komshien.:)
11 Korrik 2008 më 12:28 pm
selfmaderadio dhe akvll-naja,
kjo pjesez per gjyshen, bashke me “A Place to Love,” jane skica qe i kam shkruar direkt ne anglisht, si ushtrim, ca vite me pare. Kur i gjeta, me tingelluan jo keq, e thashe t`i postoj ketu.
Gjyshet jane njesoj, ne nje menyre apo tjetren, dhe jane ato qe me vete qenien e tyre na mesojne krejt thjeshte mbi jeten; ne fillim me ngrohtesine e tyre, e pastaj, ne me te shumten e rasteve, fatkeqesisht, me nderrimin e jetes… Kujtimet e bukura te femijerise nuk shlyhen kurre.
15 Korrik 2008 më 6:52 pm
Shume gje e mire. Me ka mare malli edhe mua per gjyshen time.
28 Korrik 2008 më 1:37 pm
Lost, si nje “exercise” ne anglisht e ke shtrire talentin. Ndoshta ka te beje dhe subjekti i gjyshes qe eshte shume i dashur dhe i ngrohte per te gjithe ne. Eshte bere kohe qe se kam pare nenen (gjyshen) time dhe tani qe lexova kete mu mbushen syte.
Sdq, faleminderit per emocionet!
15 Gusht 2008 më 9:48 am
shume e bukur kjo pjese..pergezime..
sa e lezetshme ajo pjesa e thirrjes se emrave.e kemi perjetuar te tere:)